Personidentifikasjon i kriminalsaker

I dag var ansiktet til en lærer jeg har hatt smurt utover førstesida på VG. Angivelig skal han ha drept en lege og voldtatt noen andre.

Avisene har visst navnet hans fra han ble mistenkt i saken, men ingen har villet trykke det. Før nå. Jeg lurer på hva som fikk VG til å ta denne avgjørelsen.

Det norske rettssystem bygger på at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Det motsatte bevises i retten, og kun der. Hvor blir det av rettighetene til en siktet, dersom media skal forhåndsdømme han? Slik det er skrevet i media, virker han mer enn skyldig. Når fullt navn og bilde kobles til historien i tillegg, er det mye som minner om brudd på Vær Varsom-plakaten punkt
4.5:
Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom. Det er god presseskikk å omtale en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidligere.

Korrekte begreper er riktignok brukt, men slik saken er blitt fremstilt med sitater fra politi, har avisene gjort det klart at dette må være rett mann. Hva om det mot alle odds ikke skulle være det? Med bilde i drapssak på førstesiden i VG, har du mikroskopiske muligheter til å få et normalt liv igjen.

Vær Varsom-plakaten punkt 4,7:
Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans til de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

Journalistikk handler hele tiden om å veie for og mot. Når man velger å identifisere noen i straffesaker, bør det være fordi fordelene ved å gjøre det er større enn fordelene ved å la være. Derfor spør jeg VG, hvorfor er det nødvendig for Norge å vite hvem denne mannen er? Han sitter i fengsel; faren for gjentatte kriminelle handlinger kan per dags dato utelukkes. Han har, så vidt jeg vet, heller ingen spesiell samfunnsrolle som tilsier at han bør identifiseres. Dersom avisen mener hans navn og bilde er viktig for å hinde at han igjen får jobbe som lærer, så må jeg le. Etter å ha hatt meg og mine medelever i et år, var hans pedagogiske karriere over. Han visste det selv, og fikk heller aldri noen jobb på skole igjen. Avisens hyppige bruk av tittelen lærervikar, kan tyde på at de ønsker å bruke dette som alibi for å identifisere han.

Noe som er påfallende er at VG kun har valgt å vise bildet hans i papirutgaven. Det får meg til å lure på om det kan ligge et økonomisk motiv bak. Selv om det er flaut å innrømme, så kjøpte jeg faktisk VG i dag, akkurat på grunn av dette. Siden han en gang har vært læreren min, så har jeg slukt alt som er blitt skrevet om saken. Siden avisen inneholdt noe eksklusivt, nemlig bildet, så måtte jeg kjøpe den.

Jeg har nå tenkt litt nærmere på denne saken, og jeg kan fortsatt ikke se hvilke faktorer som veide så tungt for avisredaksjonen i VG. Så, en oppfordring til VG, oss journalister i mellom, hva er det jeg ikke har fortstått?