Feil vi ofte gjør, del 2

Riktig, Galt

Hånden (evt. handa) Handa

Sette spørsmålstegn/stille spørsmål Stille spørsmålstegn

Avfinne seg med Innfinne seg med

I hymens lenker I hymnens lenker

Genierklært Geniforklart

Et ødelagt portrett

I dag opplevde jeg for første gang at jeg ble overkjørt som journalist. Jeg hadde laget et portrettintervju med Klaus Hagerup. For meg er portrettintervju en veldig personlig greie. Når noen da velger å kutte det ned til en vanlig nyhetsartikkel, blir jeg såret. Siden Byavisa ikke satte pris på min innsats , velger jeg å publisere intervjuet mitt her.

Biobibliografi

Klaus Hagerup skriver best når han ikke tenker. Han lever seg inn i personene, og biografien hans ligger gjemt mellom linjene.

Hagerup er aktuell på Trøndelag Teater med forstillingen ”Markus og Julie”. en musikal som bygger på boken ”Markus og jentene”. Ingrid Bjørnov og Benedicte Adrian har laget musikken. Klaus har skrevet fem bøker om Markus. Markus er en sjenert gutt som engster seg for alt, hele tiden. Sånn sett er Klaus og Markus like. Når vi kommer inn på kafeen unnskylder Klaus seg, og sier han må ringe kona Bibbi Børresen først.
- Hei Bibbi! Hei Bibbi! Ja, sitter på Ericssen. Hvordan går det? Ja, ja. Ok. Jeg kan ikke prate nå, jeg ringer deg senere.
Han legger på. Mobilen ligger merkelig i hånden hans. Han gransker den med en kjølig distanse. Som om han ikke helt forstår hva den gjør der. Rister oppgitt på hodet. Unnskylder seg og tar en ny telefon.
- Jeg engster meg ofte for andre. Jeg ringer ofte hjem. Kanskje to til tre ganger daglig. Det er jo helt latterlig å ringe bare for å si at jeg ringer senere, smiler han.

Hagerup forteller om barndommen. Som sønn av Inger Hagerup var hans største ønske å hete Harald og være alminnelig. Da rektor ville at han skulle bære fanen i 17. mai-toget og betegnet Klaus som en sunn sjel i et sunt legeme, ønsket han seg langt vekk.
- Den setningen har du brukt i ”Markus og jentene”.
- Oi, har jeg det?
Hagerup er overrasket. Trillrunde, nysgjerrige øyne bak brilleglassene.
- Da Sigmund med brukket fot likevel spiller i skuespillet sier læreren at han er en sunn sjel i et sunt legeme.
- Hmm, det visste jeg ikke. Når jeg skriver bøker om barn åpnes slusene til min egen barndom.

I media er Hagerup kjent som en klosset og engstelig person. Han innrømmer å ha hjulpet litt på det inntrykket selv. Sammen med Bibbi skrev han en bok om en reise til deres felles kjærlighet, nemlig Italia. Her utbroderer Klaus sin egen klossethet og redsel for å komme for sent.
- Jeg har brukt mye tid av livet på å vente. Jeg liker ikke at andre skal vente på meg. Det er vel en slags forskrudd empati. Jeg lurer på hva de tenker mens de venter, kanskje tror de at jeg er død.
- Du skrev en gang at det er mye humor i angst?
Klaus ler. En god latter
- Ja, det er vel sant det. Jeg tenker ikke at det er noe morsomt når jeg skriver. Den angsten Markus føler er ikke morsom for han. Jeg tror folk ler av det gjenkjennelige i situasjonen.

Klaus legger ikke skjul på at han har brukt mye av seg selv for å skape sine karakterer.
- Jeg har brukt mine egne erfaringer og forstørret det. For eksempel i ”Markus og jentene” er Markus kjemperedd for jentene, men samtidig forelsker han seg hele tiden. Jeg var slik jeg og, men det er selvfølgelig ganget med hundre.
En annen egenskap Klaus har gitt sin feige venn er tvangstankene. Hver gang Markus går ut av huset må han åpne og lukke ytterdøren tre ganger.
- Da jeg tok bussen til skolen måtte jeg alltid trekke i stoppsnoren tre ganger når jeg skulle av. Jeg overbeviste meg selv om at hvis jeg ikke gjorde det, så skjedde det noe fryktelig galt, sier Klaus og understreker at han ikke er mer engstelig enn normalt er. Mens hodet virrer fra side til side forklarer han hvordan han selv er innenfor det normale, i dette tilfellet illustrert på servietten.

Selv om de fleste forbinder Klaus Hagerup med bøkene hans, er det skuespiller han er utdannet som. Med en mor og brødre som skrev ønsket Klaus å gjøre noe helt annet. Han ville bli Olympisk mester i tikamp og skuespiller. Han oppdaget ifølge seg selv at han ikke hadde noe talent innen sport, og valgte derfor å satse på skuespilleryrket. Etter fullført utdanning ved den gang Statens Teaterskole fikk han jobb på Nationaltheatret. Under tiden som skuespiller begynte han å skrive stykker. Etter hvert tok begge delene så mye tid at Klaus måtte velge. Han valgte forfatteren Klaus. Som skuespiller fikk han ikke de rollene han ville.
- Jeg drømte om roller som Hamlet og Peer Gynt, men alt jeg fikk var komiske roller, slik som Tyven Blom i Pippi. Jeg kan skrive hva jeg vil, men ikke spille hva jeg vil, sier Klaus om valget.

Klaus tror ikke det er de mest utadvendte som blir de beste skuespillerne, selv beskriver han seg som det motsatte.
- Jeg er relativt sjenert som person. Når jeg spiller skuespill får jeg en slags ufarlig makt. Det blir en ut-av-deg-selv-opplevelse.
I boken som er blitt skuespill på Trøndelag Teater får også Markus prøve seg som skuespiller. - Er det ikke også slik Markus takler skuespillet, at han lever seg så inn i det, at det blir bra?
- Ja, helt opplagt, utbryter Klaus. Øynene blir igjen trillrunde. Gleden over å bli forstått kunne ikke vært større hos et barn.
- Det er jo faktisk hovedegenskapen hans. At han lever seg så inn i det han gjør. Det er slik i hver bok, at han får en ny rolle å takle.

Innlevelsen og skuespillerbakgrunnen har Klaus hatt mye glede av som forfatter.
- Bøkene mine er skrevet som dramatikk. Det er preget av at noe skjer, og så kommer tankene etterpå. Dessuten er jeg god på dialoger. Man kan veldig lett se hvem som sier hva, mener Klaus. Innlevelsen bruker han når han skriver dialogene.
- Når jeg skriver er jeg avhengig av å skifte fokus kjapt. Jeg må hele tiden sette meg inn i hvordan de ulike karakterene reagerer på hverandre.

Klaus har bodd i Trondheim i to måneder nå. Dagene er fylt fra morgen til kveld. Han er sliten og må tilbake til hotellet, så han får seg en liten time å slappe av på. Kroppen er slapp etter en tur i treningsstudio dagen før. Selv om det aldri ble idrettmann av Klaus har trening vært en viktig del av livet. Han har en aktiv hverdag og det er viktig å holde seg frisk.
- Jeg trener for å holde kroppen smidig, men nå begynner jeg å lure litt på om det bare blir verre av det, smiler han lurt og hutrer seg ut i kulden.

Personidentifikasjon i kriminalsaker

I dag var ansiktet til en lærer jeg har hatt smurt utover førstesida på VG. Angivelig skal han ha drept en lege og voldtatt noen andre.

Avisene har visst navnet hans fra han ble mistenkt i saken, men ingen har villet trykke det. Før nå. Jeg lurer på hva som fikk VG til å ta denne avgjørelsen.

Det norske rettssystem bygger på at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Det motsatte bevises i retten, og kun der. Hvor blir det av rettighetene til en siktet, dersom media skal forhåndsdømme han? Slik det er skrevet i media, virker han mer enn skyldig. Når fullt navn og bilde kobles til historien i tillegg, er det mye som minner om brudd på Vær Varsom-plakaten punkt
4.5:
Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom. Det er god presseskikk å omtale en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidligere.

Korrekte begreper er riktignok brukt, men slik saken er blitt fremstilt med sitater fra politi, har avisene gjort det klart at dette må være rett mann. Hva om det mot alle odds ikke skulle være det? Med bilde i drapssak på førstesiden i VG, har du mikroskopiske muligheter til å få et normalt liv igjen.

Vær Varsom-plakaten punkt 4,7:
Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans til de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

Journalistikk handler hele tiden om å veie for og mot. Når man velger å identifisere noen i straffesaker, bør det være fordi fordelene ved å gjøre det er større enn fordelene ved å la være. Derfor spør jeg VG, hvorfor er det nødvendig for Norge å vite hvem denne mannen er? Han sitter i fengsel; faren for gjentatte kriminelle handlinger kan per dags dato utelukkes. Han har, så vidt jeg vet, heller ingen spesiell samfunnsrolle som tilsier at han bør identifiseres. Dersom avisen mener hans navn og bilde er viktig for å hinde at han igjen får jobbe som lærer, så må jeg le. Etter å ha hatt meg og mine medelever i et år, var hans pedagogiske karriere over. Han visste det selv, og fikk heller aldri noen jobb på skole igjen. Avisens hyppige bruk av tittelen lærervikar, kan tyde på at de ønsker å bruke dette som alibi for å identifisere han.

Noe som er påfallende er at VG kun har valgt å vise bildet hans i papirutgaven. Det får meg til å lure på om det kan ligge et økonomisk motiv bak. Selv om det er flaut å innrømme, så kjøpte jeg faktisk VG i dag, akkurat på grunn av dette. Siden han en gang har vært læreren min, så har jeg slukt alt som er blitt skrevet om saken. Siden avisen inneholdt noe eksklusivt, nemlig bildet, så måtte jeg kjøpe den.

Jeg har nå tenkt litt nærmere på denne saken, og jeg kan fortsatt ikke se hvilke faktorer som veide så tungt for avisredaksjonen i VG. Så, en oppfordring til VG, oss journalister i mellom, hva er det jeg ikke har fortstått?

Journalistikk i krig

For å gjøre det klart først som sist, dette skal ikke være en post som forteller noe eller mener noe om grusomheten i krig. Jeg har aldri vært i krigsområde. Jeg har ikke sett elendighet; jeg har stort sett vært i Norge hele livet. Dette er bare noen tanker som slo meg, ta det for det det er. Det er ingenting som provoserer meg så mye som folk som mener noe om hvor grusomt krig er, når de ikke har sett det med egne øyne. Det blir for overfladisk.

I dag bladde jeg i en bok om fotojournalistikk. Jeg åpnet opp på en tilfeldig side. Det berømte bildet av den napalmskadde jenta i Vietnam.

Under bildet skriver forfatteren Frode Pedersen:
"Dette er bilder som er hatet av generaler og store statsmenn verden over."

Denne setningen sier mye. Bilder som dette er viktige. De gir krigens ofre ansikt og smerte. For generaler og statsmenn blir de ikke lenger bare brikker i spillet, plutselig er de mennesker. Bildene utfordrer kynismen, og det er livsnødvendig.

Jeg så filmen "Blood diamond" for noen uker siden. I filmen møter vi journalisten Maddy Bowen som rapporterer fra borgerkrigen i Sierra Leone. Hun drives av en sterk rettferdighetssans. Hjem til avisen sender hun poetiske skildringer av grusomheten. Av hovedpersonen Danny Archer blir hun utfordret til å møte seg selv i døra. Hun innser at det hun gjør ikke betyr noe; det blir bare store og fine ord. I jakten på den mest grusomme historien har hun glemt hva hun er der for. Hun må ta et nytt grep for at journalistikken hennes igjen skal bety noe.

Historien fra filmen er akkurat hva jeg snakker om innledningsvis. Vi må passe oss for å velte oss i ofrenes elendighet. Det er viktig med bilder og skildringer som viser noe dypere enn dødstallene, men vi må huske hvem vi gjør det for. Når vi bruker all energi på å lete etter den mest grusomme og urettferdige historien, har vi gått over til å jobbe for oss selv.

Kynismen rår i vår verden, og det får meg til å lure på om krigsskildringer har noen virkning. Bilder er sterkere enn det skrevne ord, så kanskje de fortsatt har kraft til å forandre. Jeg håper det.

Skrivesperre

Jeg har skrivesperre.

Det er en trist dag. Jeg har innsett at jeg sliter. Foran meg er worddokumentet, blankt, med unntak av de små ufullstendige setningene. Teksten flyter ikke. Jeg lurer på når språket mitt døde.

Hvordan kommer man ut av en skrivesperre? Jeg har ikke tid til å slite med det nå; flere artikler skal være ferdig innen få dager.

Forslag mottas med takk.

Feil vi ofte gjør, del 1

Riktig, galt:
Klokkertro Klokketro
Fiskebåt Fiskerbåt
Slaktekniv Slakterkniv
Ledestjerne Lederstjerne
Er blitt Har blitt
Fremtiden (evt. framtida) Framtiden

Påfyll

Jeg har etterhvert innsett at jeg bør lese mer.

Jeg har et relativt godt språk, hva gjelder lettlesthet og korrekthet, men jeg mangler det lille ekstra. Jeg må utvikle ordforrådet mitt. Det er jo ikke barebare. Det hjelper ikke å ta opp ordboka og begynne på side en. Den eneste måten (så vidt meg bekjent) er å lese bøker. Mange bøker. Gjennom andre skribenter og forfattere lærer jeg nye ord i praksis. Men hvor starter man?

Jeg har startet med faglitteratur. Bøker om journalistikk. Vips, to fluer i en smekk; jeg utvikler språket og jeg får kunnskap om faget mitt.

Beleilig nok fikk jeg boken "Journalistjævler" av Erik Tumyr i bursdagsgave. Altså, Tumyr har skrevet boken, men det var LJ i klassen som ga meg den. Boken er en mer stueren variant av Håvard Melnæs bok om Se og Hør. I hvert fall er det inntrykket så langt. Jeg tror den ga gi meg en del tanker rundt denne kynismen jeg er så redd for. Flere tanker betyr flere poster, så jeg håper jeg kommer til å skrive litt mer etter at jeg er blitt lesehest. Forutsatt at jeg får tid midt i all lesinga da.

Hva er en god journalist?

Jeg vil bli kulturjournalist, ikke døm meg for det.

Jeg liker ikke konflikter, jeg er ikke den som liker å presse meg frem. Jeg liker ikke å løpe etter brannbilen. Jeg føler at mange ser ned på meg for det, og mener jeg aldri vil komme til å bli en god journalist.

Under praksisen merket jeg det særlig. De forventa at jeg skulle være noe jeg ikke ville være. Men samtidig følte jeg at jeg burde være det. Jeg følte at jeg ikke dugde som journalist. Hvis jeg ikke liker å ta den rollen som vi journalister er ment til å ha, hva skal jeg i dette yrket da? Vi skal jo være her for å avdekke urettferdighet, og må nødvendigvis bli uvenner med noen. Hvorfor klarer jeg det ikke? Jeg blir rett og slett uvel av det... Jeg følte meg som ei skikkelig pingle, og en dårlig journalist.

Etter en samtale med min eminente lærer I, fikk jeg troen på meg selv igjen. Jeg må bare innse at journalisten har forskjellige oppgaver. Jeg vil jobbe med feature og kultur. Jeg vil gå i dybden i personer og kultur. Jeg vil bruke språket, jeg vil bruke retoriske grep. Jeg vil leke meg, og kose meg med det jeg holder på med.

En journalist sa en gang til meg at jeg bare måtte tåle å jobbe med konfliktssaker, og at ingen kunne holde på med dybdereportasjer hele tiden. Personen sa også at mange aller helst ville holde på med reportasjer, men det kunne man ikke gjøre hele tiden. Vel du, jeg skal faen meg vise deg. Jeg har tro på at er du god nok får du gjøre akkurat det du vil. Og dit skal jeg komme meg. Om ti år skal jeg sitte der og skrive portrettintervjuer dagen lang. Det er målet, og dit skal komme. Jeg orker ikke å ende opp i en middels god avis og drømme om en annen tilværelse.

Journalistforakt

Politikerforakt er et kjent begrep. Distansen mellom de folkevalgte og deres velgere blir større og større. Mange velger å ikke velge. - La de holde på, de driver bare og krangler. Det spiller ingen rolle hva jeg stemmer på likevel, sier vi. Det er et kjent fenomen.

Det som kanskje ikke er så kjent er at også journalistforakten øker. Distansen mellom oss og de vi tjener øker. Kampen om leserne skygger for vår viktigste oppgave: Vi skal til en hver tid gjøre det som er best for leserne våre. Er det urettferdighet; skal vi avdekke det. Er det noe de bør vite; så skal vi fortelle dem det. Men nå handler det mer om å skrive en sak som flest mulig vil lese.

For en hver pris skal vi finne noe som lukter skandale.

En tidligere lærer av meg sa en gang:
- E det itj hælvett, så lage vi hælvett!

Ved hjelp av overskrifter og vinklinger får vi de minst betydelige saker til å bli skandaler.

Jeg vil dele med dere en samtale som foregikk etter at jeg hadde gjort en sak jeg hadde blitt pushet ganske hardt på. Kildene hadde ikke blitt gitt riktige premisser. De trodde de uttalte seg om deres egen bedrift. Det er selvfølgelig fritt for en journalist å forandre sak underveis, dersom hun finner en større sak når hun er ut på en annen. Problemet i dette tilfellet var at kildene ikke ble informert. Da jeg skulle gjøre en oppfølgingssamtale fikk jeg beskjed om å lure henne til å uttale seg dypere om temaet, uten å fortelle noe om hva vi tenkte. Dette resulterte i at kildene følte de ble talsmenn for en kritikk av egen bransje de ikke sto inne for.

- Ingen røyk uten ild, mente min overordnede
- Spørsmålet i dette tilfellet er om det er vi som har tent på, mente jeg.

Mange vil kanskje beskylde meg for brønnpissing nå, slik Adressa så finurlig mente om Håvard Melnæs bok om Se og Hør. Jeg mener (selvfølgelig) det motsatte. Kun gjennom å være åpne om våre feil og tankemåte kan vi minske den distansen vi har skapt.

Hvordan jeg skriver

- Jeg liker ikke å skrive, men jeg liker å ha skrevet, sa en journalist til meg. Han har et poeng.

Det er en tung prosses. Jeg har ikke den egenskapen at jeg bare kan skrive uten å tenke. Klaus Hagerup skriver best når han ikke tenker; jeg skriver ikke uten å tenke. Jeg vurderer hver setning.

Jeg skulle ønske jeg og språket var bestevenner. At vi kunne henge sammen uten noe stress. Uten å tenke skulle vi bare ha forstått hverandre. Instinktivt.

Slik er det ikke. Når vi møtes tenker jeg mye, leter etter ordene, jobber med setningene. Det tar tid, og det er slitsomt. Men det er verdt det. Etterpå.

Jeg har alltid vært glad i språket, men jeg er likevel ikke den som hiver meg over alt jeg kommer over. Det verste er imidlertid at jeg ikke griper til pennen ved en hver anledning. Jeg har ikke en skrivetrang. Jeg må ikke absolutt skrive, og jeg sprekker ikke dersom jeg ikke får skrevet. Jeg har kun en formidlingstrang. Aller helst formidler jeg løsaktig gjennom munnen. Det er nok perfeksjonisten i meg som står for det valget. Det er forskjell på å skrive i sanden og å risse inn i stein.

Ja, jeg liker å ha skrevet. Og jeg elsker språket. Kanskje elsker jeg det så mye at jeg ikke kan være lettsindig i min omgang med det. Som et kjærlighetsforhold trenger det jobbing. Jeg kunne imidlertid av og til ønske at jeg var mer som Klaus Hagerup. Han lever seg bare inn i det, og så kommer teksten av seg selv. Det må være en god følelse å elske å skrive. Inntil videre får jeg nøye meg med å elske å ha skrevet.

Endelig ordentlig blog

Nå har jeg skaffet meg skikkelig blog. Etter et mislykket forsøk med å drive blog på MSN Space har jeg tatt til vettet. Spaceblogging blir som å drive journalistikk i Se og Hør; det spiller ingen rolle hva du skriver, det er ingen som tar deg seriøst likevel.

Derfor, her er min nye blog. Velkommen skal du være!