Et ødelagt portrett

I dag opplevde jeg for første gang at jeg ble overkjørt som journalist. Jeg hadde laget et portrettintervju med Klaus Hagerup. For meg er portrettintervju en veldig personlig greie. Når noen da velger å kutte det ned til en vanlig nyhetsartikkel, blir jeg såret. Siden Byavisa ikke satte pris på min innsats , velger jeg å publisere intervjuet mitt her.

Biobibliografi

Klaus Hagerup skriver best når han ikke tenker. Han lever seg inn i personene, og biografien hans ligger gjemt mellom linjene.

Hagerup er aktuell på Trøndelag Teater med forstillingen ”Markus og Julie”. en musikal som bygger på boken ”Markus og jentene”. Ingrid Bjørnov og Benedicte Adrian har laget musikken. Klaus har skrevet fem bøker om Markus. Markus er en sjenert gutt som engster seg for alt, hele tiden. Sånn sett er Klaus og Markus like. Når vi kommer inn på kafeen unnskylder Klaus seg, og sier han må ringe kona Bibbi Børresen først.
- Hei Bibbi! Hei Bibbi! Ja, sitter på Ericssen. Hvordan går det? Ja, ja. Ok. Jeg kan ikke prate nå, jeg ringer deg senere.
Han legger på. Mobilen ligger merkelig i hånden hans. Han gransker den med en kjølig distanse. Som om han ikke helt forstår hva den gjør der. Rister oppgitt på hodet. Unnskylder seg og tar en ny telefon.
- Jeg engster meg ofte for andre. Jeg ringer ofte hjem. Kanskje to til tre ganger daglig. Det er jo helt latterlig å ringe bare for å si at jeg ringer senere, smiler han.

Hagerup forteller om barndommen. Som sønn av Inger Hagerup var hans største ønske å hete Harald og være alminnelig. Da rektor ville at han skulle bære fanen i 17. mai-toget og betegnet Klaus som en sunn sjel i et sunt legeme, ønsket han seg langt vekk.
- Den setningen har du brukt i ”Markus og jentene”.
- Oi, har jeg det?
Hagerup er overrasket. Trillrunde, nysgjerrige øyne bak brilleglassene.
- Da Sigmund med brukket fot likevel spiller i skuespillet sier læreren at han er en sunn sjel i et sunt legeme.
- Hmm, det visste jeg ikke. Når jeg skriver bøker om barn åpnes slusene til min egen barndom.

I media er Hagerup kjent som en klosset og engstelig person. Han innrømmer å ha hjulpet litt på det inntrykket selv. Sammen med Bibbi skrev han en bok om en reise til deres felles kjærlighet, nemlig Italia. Her utbroderer Klaus sin egen klossethet og redsel for å komme for sent.
- Jeg har brukt mye tid av livet på å vente. Jeg liker ikke at andre skal vente på meg. Det er vel en slags forskrudd empati. Jeg lurer på hva de tenker mens de venter, kanskje tror de at jeg er død.
- Du skrev en gang at det er mye humor i angst?
Klaus ler. En god latter
- Ja, det er vel sant det. Jeg tenker ikke at det er noe morsomt når jeg skriver. Den angsten Markus føler er ikke morsom for han. Jeg tror folk ler av det gjenkjennelige i situasjonen.

Klaus legger ikke skjul på at han har brukt mye av seg selv for å skape sine karakterer.
- Jeg har brukt mine egne erfaringer og forstørret det. For eksempel i ”Markus og jentene” er Markus kjemperedd for jentene, men samtidig forelsker han seg hele tiden. Jeg var slik jeg og, men det er selvfølgelig ganget med hundre.
En annen egenskap Klaus har gitt sin feige venn er tvangstankene. Hver gang Markus går ut av huset må han åpne og lukke ytterdøren tre ganger.
- Da jeg tok bussen til skolen måtte jeg alltid trekke i stoppsnoren tre ganger når jeg skulle av. Jeg overbeviste meg selv om at hvis jeg ikke gjorde det, så skjedde det noe fryktelig galt, sier Klaus og understreker at han ikke er mer engstelig enn normalt er. Mens hodet virrer fra side til side forklarer han hvordan han selv er innenfor det normale, i dette tilfellet illustrert på servietten.

Selv om de fleste forbinder Klaus Hagerup med bøkene hans, er det skuespiller han er utdannet som. Med en mor og brødre som skrev ønsket Klaus å gjøre noe helt annet. Han ville bli Olympisk mester i tikamp og skuespiller. Han oppdaget ifølge seg selv at han ikke hadde noe talent innen sport, og valgte derfor å satse på skuespilleryrket. Etter fullført utdanning ved den gang Statens Teaterskole fikk han jobb på Nationaltheatret. Under tiden som skuespiller begynte han å skrive stykker. Etter hvert tok begge delene så mye tid at Klaus måtte velge. Han valgte forfatteren Klaus. Som skuespiller fikk han ikke de rollene han ville.
- Jeg drømte om roller som Hamlet og Peer Gynt, men alt jeg fikk var komiske roller, slik som Tyven Blom i Pippi. Jeg kan skrive hva jeg vil, men ikke spille hva jeg vil, sier Klaus om valget.

Klaus tror ikke det er de mest utadvendte som blir de beste skuespillerne, selv beskriver han seg som det motsatte.
- Jeg er relativt sjenert som person. Når jeg spiller skuespill får jeg en slags ufarlig makt. Det blir en ut-av-deg-selv-opplevelse.
I boken som er blitt skuespill på Trøndelag Teater får også Markus prøve seg som skuespiller. - Er det ikke også slik Markus takler skuespillet, at han lever seg så inn i det, at det blir bra?
- Ja, helt opplagt, utbryter Klaus. Øynene blir igjen trillrunde. Gleden over å bli forstått kunne ikke vært større hos et barn.
- Det er jo faktisk hovedegenskapen hans. At han lever seg så inn i det han gjør. Det er slik i hver bok, at han får en ny rolle å takle.

Innlevelsen og skuespillerbakgrunnen har Klaus hatt mye glede av som forfatter.
- Bøkene mine er skrevet som dramatikk. Det er preget av at noe skjer, og så kommer tankene etterpå. Dessuten er jeg god på dialoger. Man kan veldig lett se hvem som sier hva, mener Klaus. Innlevelsen bruker han når han skriver dialogene.
- Når jeg skriver er jeg avhengig av å skifte fokus kjapt. Jeg må hele tiden sette meg inn i hvordan de ulike karakterene reagerer på hverandre.

Klaus har bodd i Trondheim i to måneder nå. Dagene er fylt fra morgen til kveld. Han er sliten og må tilbake til hotellet, så han får seg en liten time å slappe av på. Kroppen er slapp etter en tur i treningsstudio dagen før. Selv om det aldri ble idrettmann av Klaus har trening vært en viktig del av livet. Han har en aktiv hverdag og det er viktig å holde seg frisk.
- Jeg trener for å holde kroppen smidig, men nå begynner jeg å lure litt på om det bare blir verre av det, smiler han lurt og hutrer seg ut i kulden.