Hva er en god journalist?

Jeg vil bli kulturjournalist, ikke døm meg for det.

Jeg liker ikke konflikter, jeg er ikke den som liker å presse meg frem. Jeg liker ikke å løpe etter brannbilen. Jeg føler at mange ser ned på meg for det, og mener jeg aldri vil komme til å bli en god journalist.

Under praksisen merket jeg det særlig. De forventa at jeg skulle være noe jeg ikke ville være. Men samtidig følte jeg at jeg burde være det. Jeg følte at jeg ikke dugde som journalist. Hvis jeg ikke liker å ta den rollen som vi journalister er ment til å ha, hva skal jeg i dette yrket da? Vi skal jo være her for å avdekke urettferdighet, og må nødvendigvis bli uvenner med noen. Hvorfor klarer jeg det ikke? Jeg blir rett og slett uvel av det... Jeg følte meg som ei skikkelig pingle, og en dårlig journalist.

Etter en samtale med min eminente lærer I, fikk jeg troen på meg selv igjen. Jeg må bare innse at journalisten har forskjellige oppgaver. Jeg vil jobbe med feature og kultur. Jeg vil gå i dybden i personer og kultur. Jeg vil bruke språket, jeg vil bruke retoriske grep. Jeg vil leke meg, og kose meg med det jeg holder på med.

En journalist sa en gang til meg at jeg bare måtte tåle å jobbe med konfliktssaker, og at ingen kunne holde på med dybdereportasjer hele tiden. Personen sa også at mange aller helst ville holde på med reportasjer, men det kunne man ikke gjøre hele tiden. Vel du, jeg skal faen meg vise deg. Jeg har tro på at er du god nok får du gjøre akkurat det du vil. Og dit skal jeg komme meg. Om ti år skal jeg sitte der og skrive portrettintervjuer dagen lang. Det er målet, og dit skal komme. Jeg orker ikke å ende opp i en middels god avis og drømme om en annen tilværelse.

Journalistforakt

Politikerforakt er et kjent begrep. Distansen mellom de folkevalgte og deres velgere blir større og større. Mange velger å ikke velge. - La de holde på, de driver bare og krangler. Det spiller ingen rolle hva jeg stemmer på likevel, sier vi. Det er et kjent fenomen.

Det som kanskje ikke er så kjent er at også journalistforakten øker. Distansen mellom oss og de vi tjener øker. Kampen om leserne skygger for vår viktigste oppgave: Vi skal til en hver tid gjøre det som er best for leserne våre. Er det urettferdighet; skal vi avdekke det. Er det noe de bør vite; så skal vi fortelle dem det. Men nå handler det mer om å skrive en sak som flest mulig vil lese.

For en hver pris skal vi finne noe som lukter skandale.

En tidligere lærer av meg sa en gang:
- E det itj hælvett, så lage vi hælvett!

Ved hjelp av overskrifter og vinklinger får vi de minst betydelige saker til å bli skandaler.

Jeg vil dele med dere en samtale som foregikk etter at jeg hadde gjort en sak jeg hadde blitt pushet ganske hardt på. Kildene hadde ikke blitt gitt riktige premisser. De trodde de uttalte seg om deres egen bedrift. Det er selvfølgelig fritt for en journalist å forandre sak underveis, dersom hun finner en større sak når hun er ut på en annen. Problemet i dette tilfellet var at kildene ikke ble informert. Da jeg skulle gjøre en oppfølgingssamtale fikk jeg beskjed om å lure henne til å uttale seg dypere om temaet, uten å fortelle noe om hva vi tenkte. Dette resulterte i at kildene følte de ble talsmenn for en kritikk av egen bransje de ikke sto inne for.

- Ingen røyk uten ild, mente min overordnede
- Spørsmålet i dette tilfellet er om det er vi som har tent på, mente jeg.

Mange vil kanskje beskylde meg for brønnpissing nå, slik Adressa så finurlig mente om Håvard Melnæs bok om Se og Hør. Jeg mener (selvfølgelig) det motsatte. Kun gjennom å være åpne om våre feil og tankemåte kan vi minske den distansen vi har skapt.

Hvordan jeg skriver

- Jeg liker ikke å skrive, men jeg liker å ha skrevet, sa en journalist til meg. Han har et poeng.

Det er en tung prosses. Jeg har ikke den egenskapen at jeg bare kan skrive uten å tenke. Klaus Hagerup skriver best når han ikke tenker; jeg skriver ikke uten å tenke. Jeg vurderer hver setning.

Jeg skulle ønske jeg og språket var bestevenner. At vi kunne henge sammen uten noe stress. Uten å tenke skulle vi bare ha forstått hverandre. Instinktivt.

Slik er det ikke. Når vi møtes tenker jeg mye, leter etter ordene, jobber med setningene. Det tar tid, og det er slitsomt. Men det er verdt det. Etterpå.

Jeg har alltid vært glad i språket, men jeg er likevel ikke den som hiver meg over alt jeg kommer over. Det verste er imidlertid at jeg ikke griper til pennen ved en hver anledning. Jeg har ikke en skrivetrang. Jeg må ikke absolutt skrive, og jeg sprekker ikke dersom jeg ikke får skrevet. Jeg har kun en formidlingstrang. Aller helst formidler jeg løsaktig gjennom munnen. Det er nok perfeksjonisten i meg som står for det valget. Det er forskjell på å skrive i sanden og å risse inn i stein.

Ja, jeg liker å ha skrevet. Og jeg elsker språket. Kanskje elsker jeg det så mye at jeg ikke kan være lettsindig i min omgang med det. Som et kjærlighetsforhold trenger det jobbing. Jeg kunne imidlertid av og til ønske at jeg var mer som Klaus Hagerup. Han lever seg bare inn i det, og så kommer teksten av seg selv. Det må være en god følelse å elske å skrive. Inntil videre får jeg nøye meg med å elske å ha skrevet.

Endelig ordentlig blog

Nå har jeg skaffet meg skikkelig blog. Etter et mislykket forsøk med å drive blog på MSN Space har jeg tatt til vettet. Spaceblogging blir som å drive journalistikk i Se og Hør; det spiller ingen rolle hva du skriver, det er ingen som tar deg seriøst likevel.

Derfor, her er min nye blog. Velkommen skal du være!