Påfyll

Jeg har etterhvert innsett at jeg bør lese mer.

Jeg har et relativt godt språk, hva gjelder lettlesthet og korrekthet, men jeg mangler det lille ekstra. Jeg må utvikle ordforrådet mitt. Det er jo ikke barebare. Det hjelper ikke å ta opp ordboka og begynne på side en. Den eneste måten (så vidt meg bekjent) er å lese bøker. Mange bøker. Gjennom andre skribenter og forfattere lærer jeg nye ord i praksis. Men hvor starter man?

Jeg har startet med faglitteratur. Bøker om journalistikk. Vips, to fluer i en smekk; jeg utvikler språket og jeg får kunnskap om faget mitt.

Beleilig nok fikk jeg boken "Journalistjævler" av Erik Tumyr i bursdagsgave. Altså, Tumyr har skrevet boken, men det var LJ i klassen som ga meg den. Boken er en mer stueren variant av Håvard Melnæs bok om Se og Hør. I hvert fall er det inntrykket så langt. Jeg tror den ga gi meg en del tanker rundt denne kynismen jeg er så redd for. Flere tanker betyr flere poster, så jeg håper jeg kommer til å skrive litt mer etter at jeg er blitt lesehest. Forutsatt at jeg får tid midt i all lesinga da.

Hva er en god journalist?

Jeg vil bli kulturjournalist, ikke døm meg for det.

Jeg liker ikke konflikter, jeg er ikke den som liker å presse meg frem. Jeg liker ikke å løpe etter brannbilen. Jeg føler at mange ser ned på meg for det, og mener jeg aldri vil komme til å bli en god journalist.

Under praksisen merket jeg det særlig. De forventa at jeg skulle være noe jeg ikke ville være. Men samtidig følte jeg at jeg burde være det. Jeg følte at jeg ikke dugde som journalist. Hvis jeg ikke liker å ta den rollen som vi journalister er ment til å ha, hva skal jeg i dette yrket da? Vi skal jo være her for å avdekke urettferdighet, og må nødvendigvis bli uvenner med noen. Hvorfor klarer jeg det ikke? Jeg blir rett og slett uvel av det... Jeg følte meg som ei skikkelig pingle, og en dårlig journalist.

Etter en samtale med min eminente lærer I, fikk jeg troen på meg selv igjen. Jeg må bare innse at journalisten har forskjellige oppgaver. Jeg vil jobbe med feature og kultur. Jeg vil gå i dybden i personer og kultur. Jeg vil bruke språket, jeg vil bruke retoriske grep. Jeg vil leke meg, og kose meg med det jeg holder på med.

En journalist sa en gang til meg at jeg bare måtte tåle å jobbe med konfliktssaker, og at ingen kunne holde på med dybdereportasjer hele tiden. Personen sa også at mange aller helst ville holde på med reportasjer, men det kunne man ikke gjøre hele tiden. Vel du, jeg skal faen meg vise deg. Jeg har tro på at er du god nok får du gjøre akkurat det du vil. Og dit skal jeg komme meg. Om ti år skal jeg sitte der og skrive portrettintervjuer dagen lang. Det er målet, og dit skal komme. Jeg orker ikke å ende opp i en middels god avis og drømme om en annen tilværelse.

Journalistforakt

Politikerforakt er et kjent begrep. Distansen mellom de folkevalgte og deres velgere blir større og større. Mange velger å ikke velge. - La de holde på, de driver bare og krangler. Det spiller ingen rolle hva jeg stemmer på likevel, sier vi. Det er et kjent fenomen.

Det som kanskje ikke er så kjent er at også journalistforakten øker. Distansen mellom oss og de vi tjener øker. Kampen om leserne skygger for vår viktigste oppgave: Vi skal til en hver tid gjøre det som er best for leserne våre. Er det urettferdighet; skal vi avdekke det. Er det noe de bør vite; så skal vi fortelle dem det. Men nå handler det mer om å skrive en sak som flest mulig vil lese.

For en hver pris skal vi finne noe som lukter skandale.

En tidligere lærer av meg sa en gang:
- E det itj hælvett, så lage vi hælvett!

Ved hjelp av overskrifter og vinklinger får vi de minst betydelige saker til å bli skandaler.

Jeg vil dele med dere en samtale som foregikk etter at jeg hadde gjort en sak jeg hadde blitt pushet ganske hardt på. Kildene hadde ikke blitt gitt riktige premisser. De trodde de uttalte seg om deres egen bedrift. Det er selvfølgelig fritt for en journalist å forandre sak underveis, dersom hun finner en større sak når hun er ut på en annen. Problemet i dette tilfellet var at kildene ikke ble informert. Da jeg skulle gjøre en oppfølgingssamtale fikk jeg beskjed om å lure henne til å uttale seg dypere om temaet, uten å fortelle noe om hva vi tenkte. Dette resulterte i at kildene følte de ble talsmenn for en kritikk av egen bransje de ikke sto inne for.

- Ingen røyk uten ild, mente min overordnede
- Spørsmålet i dette tilfellet er om det er vi som har tent på, mente jeg.

Mange vil kanskje beskylde meg for brønnpissing nå, slik Adressa så finurlig mente om Håvard Melnæs bok om Se og Hør. Jeg mener (selvfølgelig) det motsatte. Kun gjennom å være åpne om våre feil og tankemåte kan vi minske den distansen vi har skapt.