Hvordan jeg skriver

- Jeg liker ikke å skrive, men jeg liker å ha skrevet, sa en journalist til meg. Han har et poeng.

Det er en tung prosses. Jeg har ikke den egenskapen at jeg bare kan skrive uten å tenke. Klaus Hagerup skriver best når han ikke tenker; jeg skriver ikke uten å tenke. Jeg vurderer hver setning.

Jeg skulle ønske jeg og språket var bestevenner. At vi kunne henge sammen uten noe stress. Uten å tenke skulle vi bare ha forstått hverandre. Instinktivt.

Slik er det ikke. Når vi møtes tenker jeg mye, leter etter ordene, jobber med setningene. Det tar tid, og det er slitsomt. Men det er verdt det. Etterpå.

Jeg har alltid vært glad i språket, men jeg er likevel ikke den som hiver meg over alt jeg kommer over. Det verste er imidlertid at jeg ikke griper til pennen ved en hver anledning. Jeg har ikke en skrivetrang. Jeg må ikke absolutt skrive, og jeg sprekker ikke dersom jeg ikke får skrevet. Jeg har kun en formidlingstrang. Aller helst formidler jeg løsaktig gjennom munnen. Det er nok perfeksjonisten i meg som står for det valget. Det er forskjell på å skrive i sanden og å risse inn i stein.

Ja, jeg liker å ha skrevet. Og jeg elsker språket. Kanskje elsker jeg det så mye at jeg ikke kan være lettsindig i min omgang med det. Som et kjærlighetsforhold trenger det jobbing. Jeg kunne imidlertid av og til ønske at jeg var mer som Klaus Hagerup. Han lever seg bare inn i det, og så kommer teksten av seg selv. Det må være en god følelse å elske å skrive. Inntil videre får jeg nøye meg med å elske å ha skrevet.