Journalistikk i krig

For å gjøre det klart først som sist, dette skal ikke være en post som forteller noe eller mener noe om grusomheten i krig. Jeg har aldri vært i krigsområde. Jeg har ikke sett elendighet; jeg har stort sett vært i Norge hele livet. Dette er bare noen tanker som slo meg, ta det for det det er. Det er ingenting som provoserer meg så mye som folk som mener noe om hvor grusomt krig er, når de ikke har sett det med egne øyne. Det blir for overfladisk.

I dag bladde jeg i en bok om fotojournalistikk. Jeg åpnet opp på en tilfeldig side. Det berømte bildet av den napalmskadde jenta i Vietnam.

Under bildet skriver forfatteren Frode Pedersen:
"Dette er bilder som er hatet av generaler og store statsmenn verden over."

Denne setningen sier mye. Bilder som dette er viktige. De gir krigens ofre ansikt og smerte. For generaler og statsmenn blir de ikke lenger bare brikker i spillet, plutselig er de mennesker. Bildene utfordrer kynismen, og det er livsnødvendig.

Jeg så filmen "Blood diamond" for noen uker siden. I filmen møter vi journalisten Maddy Bowen som rapporterer fra borgerkrigen i Sierra Leone. Hun drives av en sterk rettferdighetssans. Hjem til avisen sender hun poetiske skildringer av grusomheten. Av hovedpersonen Danny Archer blir hun utfordret til å møte seg selv i døra. Hun innser at det hun gjør ikke betyr noe; det blir bare store og fine ord. I jakten på den mest grusomme historien har hun glemt hva hun er der for. Hun må ta et nytt grep for at journalistikken hennes igjen skal bety noe.

Historien fra filmen er akkurat hva jeg snakker om innledningsvis. Vi må passe oss for å velte oss i ofrenes elendighet. Det er viktig med bilder og skildringer som viser noe dypere enn dødstallene, men vi må huske hvem vi gjør det for. Når vi bruker all energi på å lete etter den mest grusomme og urettferdige historien, har vi gått over til å jobbe for oss selv.

Kynismen rår i vår verden, og det får meg til å lure på om krigsskildringer har noen virkning. Bilder er sterkere enn det skrevne ord, så kanskje de fortsatt har kraft til å forandre. Jeg håper det.