Journalistforakt

Politikerforakt er et kjent begrep. Distansen mellom de folkevalgte og deres velgere blir større og større. Mange velger å ikke velge. - La de holde på, de driver bare og krangler. Det spiller ingen rolle hva jeg stemmer på likevel, sier vi. Det er et kjent fenomen.

Det som kanskje ikke er så kjent er at også journalistforakten øker. Distansen mellom oss og de vi tjener øker. Kampen om leserne skygger for vår viktigste oppgave: Vi skal til en hver tid gjøre det som er best for leserne våre. Er det urettferdighet; skal vi avdekke det. Er det noe de bør vite; så skal vi fortelle dem det. Men nå handler det mer om å skrive en sak som flest mulig vil lese.

For en hver pris skal vi finne noe som lukter skandale.

En tidligere lærer av meg sa en gang:
- E det itj hælvett, så lage vi hælvett!

Ved hjelp av overskrifter og vinklinger får vi de minst betydelige saker til å bli skandaler.

Jeg vil dele med dere en samtale som foregikk etter at jeg hadde gjort en sak jeg hadde blitt pushet ganske hardt på. Kildene hadde ikke blitt gitt riktige premisser. De trodde de uttalte seg om deres egen bedrift. Det er selvfølgelig fritt for en journalist å forandre sak underveis, dersom hun finner en større sak når hun er ut på en annen. Problemet i dette tilfellet var at kildene ikke ble informert. Da jeg skulle gjøre en oppfølgingssamtale fikk jeg beskjed om å lure henne til å uttale seg dypere om temaet, uten å fortelle noe om hva vi tenkte. Dette resulterte i at kildene følte de ble talsmenn for en kritikk av egen bransje de ikke sto inne for.

- Ingen røyk uten ild, mente min overordnede
- Spørsmålet i dette tilfellet er om det er vi som har tent på, mente jeg.

Mange vil kanskje beskylde meg for brønnpissing nå, slik Adressa så finurlig mente om Håvard Melnæs bok om Se og Hør. Jeg mener (selvfølgelig) det motsatte. Kun gjennom å være åpne om våre feil og tankemåte kan vi minske den distansen vi har skapt.